Julefortelling fra Innvollan

Natta har senka seg over Innvollan, den lille fjellgarden som ligger et par times gange fra Snåsavatnet. Like nedenfor husa krøker det seg et bekkefar, nå er det halveis skjult av fokksnø etter de siste dagers uvær over vidda. Her og der har ikke snøfonna greid å dekke til bekken helt og der kan en se lukt ned i mørkt, klukkende vann. Fra et av disse hullene snor det seg ei smal renne i snøen, noen plasser igjenføket, andre plasser helt synlig. Sporet går i retning husa på Innvollan, igjennom gårdsplassen og videre i retning neste bekkedal, der det forsvinner ned i et tilsvarende hull ned i en bekk. Aslak Jervitana har sett oteren flere ganger. Det har hent seg at han har sittet i vinduet ved kjøkkenbordet og betraktet dette avlange, pussige dyret med den våtkjemte pelsen der det har lekt seg på vollen utenfor. Flere ganger har han kastet ut fiskeavfall til det og dyret har tatt det og pilt ned mot bekken med godbiten i kjeften.  
I kveld var det ingen ved kjøkkenvinduet, selv om en nesten full måne lyste opp vidda med slik en styrke at en godt kunne ha lest Trønderavisa uten ekstra belysning ute i de seine nattetimer. Men folk har ikke gått og lagt seg, et dempa, koselig lys skinner ut igjennom de smårutede vinduene i den gamle trønderlåna. Innenfor knitrer det i peisovnen. I stua, rundt salongbordet sitter tre røslige karer og småprater og super kaffe fra rykende kopper. På bordet ligger spekekjøtt fint oppskåret, samt hjemmelaget flatbrød. Karene har også hvert sitt krus med juleøl, brygget i egen ølkjeller. Husbonden sjøl, Aslak Jervitana sitter i den bredeste sofaen. En kraftig kar med blank skalle og fyldig, mørkt kinnskjegg og små, runde briller. Reinsame fra Finnmarksvidda men nyinnflyttet til Innvollan for en seks sju år siden, sammens med kone og fem tusen tamrein. I den andre sofadelen sitter en annen kar, omtrent på samme alder som Aslak. Et værbitt ansikt med fyldig, grått hår og bustete sjegg i samme kulør. Dette er Oddgeir Bruaset, kjent fjernsynskar. Han er inne på Innvollan for å lage program om Aslak og kona Mari, som bur på ein plass der ingen kunne tru at nokon kunne bu! Bruaset skulle egentlig ha reist for etpar dager siden men været slo seg såpass vrangt at det var best å holde seg i ro. Nå er planen at Aslak skal skysse ham fram til folk så snart det blir lyst neste morgen. I skinnstolen rett ovenfor Aslak sitter Dr.Blff, en anerkjent lege med eget, privat akuttinntak nede i Trondheim. Nå har han tatt seg noen dager fri fra stresset og kommet på besøk til sine venner i Innvollan. Det er godt å få slappet litt av, i hvert fall nå når det er den stille uke, midt mellom jul og nyttår.
Bruaset benytter den ekstra gode tida han fikk til å bli bedre kjent med Aslak og spør om vidt og bredt og om hvordan han ble kjent med doktoren. –Det var vel igjennom nettet antagelig, svarer Aslak, -doktoren hadde en spørrespalte der en kunne få opplysninger og informasjon om hvorvidt det var rein fra før i trøndelagsområdet og om det kunne være plass for en flokk til.
-Jeg har jo gått en del i fjellet,  legger doktoren til, -men rein hadde jeg jo aldri sett så derfor kunne det jo ikke ha vært stort av den der. Forresten var jeg borti et reinsdyr engang, etter vegen, jeg kom kjørende med bil. Men dette dyret sprang inn i krattet fortere enn svint, så det kunne jo ikke ha vært annet enn en villrein. Villrein og tamrein er jo to forskjellige dyr så…
-Det har jo vist seg i ettertid at det var langt flere rein i fjellet enn før antatt, bemerker Aslak. –Jåmafolket har visst dyr langt vestpå Fosenfjella. Men det er plass for alle, det er milde vintrer her sørpå så lav og mose er aldri langt under snødekket.
Mari Jervitana kommer tuslende med kjelen og etterfyller koppene. –Må dåkk bærre eta tå spittjikjøtte’ sier hun. Mari er ei koselig lita kvinne med et blidt, trivelig ansikt, omkranset av et mørkt, halvlangt hår. Datter av reineier Arvid Joika fra Tana. Gift med Aslak for snart tjue år siden og ble med på flyttelasset da familien solgte alt de hadde og flytta sørover. Mari er kjent for sin gode pitsa, med reinsdyrkjøtt og smelta kvitost.
Bruaset har fått en god del inntrykk fra det daglige slitet festa på film de siste dagan. Litt komplisert vart det da Aslaks pokker spanjol stakk av med mikrofonvotten og det var kuling ute. En bit av spekekjøttet måtte ofres i bytte for strikkavotten og filminga kunne fortsette..  En bra handel, i følge hunden.

Etpar hundre meter nedenfor gården, litt mot sørøst ligger Innvollvatnet. I liene sør for vatnet har Aslak drevet litt skogsdrift. I måneskinnet kan en tydelig se hogstflatene som tydelig kontrast mot den ellers mørke granskogen. Før jul hogg han kanskje rundt en hundre kubikkmeter tømmer som han slepte over isen og heim til gården. Nå ligger tømmeret i digre lunner nede ved vatnet, utpå etterjulsvinteren og våren blir det saging. Husa trenger ny kledning. Ytterveggene mot sør og vest er pill råtne. Aslak har også planer om å sette seg opp ei lita snekkarbu, han liker å sysle med litt trearbeid i småstundene.  
Gården ligger på en måte litt som på ei halvøy, en tarm av Innvollvatnet snor seg som ei øvi nordover et stykke, østom selve gården og ender i et lite, mer som et myrhull de kaller Blæra. Her er rikt fugleliv om sommeren. Et storlom-par har som regel reir på ei tue litt ute i sumpen. Det har budd folk i Innvollan helt siden midten av attenhundretallet. Det var gamle Sivert Person Brattjuvet som sammen med kona Eline Olsen flytta fra Innherred og slo seg ned ved Innvollvatnet. Her rydda de en lysning i skogen ovenfor vatnet og fikk satt opp ei bu for seg sjøl og for bufeet. Brattjuvet tok så navnet etter plassen og ble enkelt og greit hetende Sivert Innvollan. Sivert og Eline Innvollan fikk etter litt fire sønner og to døtre. I mange år var det liv på tunet på Innvollan men ungene vokste til, og flytta ut etter hvert som de ble voksne. Bare eldste sønnen Perjon, oppkalla etter besteforeldrene, ble tilbake sammen med gammelfolket. Perjon ble etter hvert gift med prestedattera Agnes Prestegard og de fikk til sammen tolv unger. Men Perjon ble enkemann i året 1900 da Agnes døde under barsel sammens med barnet, under den trettende fødselen. Perjon satt nå alene med ansvaret for tolv unger og en god del bufe inne på fjellgården. Dette førte til at Perjon averterte etter tjenestefolk og samme høsten flytta den svenskfødte Mandinka Olofson til Innvollan for å tjenestegjøre på gården. Året etter ble så Perjon gift med den tyve år yngre Mandinka. De to fikk to sønner og ei datter. Perjon gikk igjennom isen på Innvollvatnet en ruskete aprilkveld i 1915 og det ble soknet etter ham så snart vatnet var bart. Men Perjon ble aldri funnet, slimål og sterke strømmer var trolig årsaken. Elstesønnen Olaf overtok nå gården. Mandinka ble boende på gården resten av sitt liv og døde etter et kraftig influensaangrep like før krigsutbruddet, bare niogfemti år gammel.
Under krigen var Olaf ivrig motstandsmann og ved flere anledninger ledet han flyktninger over til svenskegrensen, ofte med livet som innsats. Under krigen var det forbudt å eie våpen, men Olaf hadde ei krag-jørgensen rifle gjemt i ei kasse, godt skjult under noen vierkjerr et stykke ovenfor husa. Det sies at det ble skutt med denne rifla mot enkelte tyske messersmith som forvilla seg innover fjella.
Aslak Jervitana forteller mens doktoren og fjernsynskaren ivrig følger med. Doktoren vil vite hvordan Aslak visste alt dette. Mari, som sitter litt for seg selv, kan fortelle at det meste ble funnet i gamle dagbøker etter de forrige eierne. Mens hun legger innpå litt mer ved forteller hun at Aslak hadde funnet gamle notater gjemt i et skattholl han ville til å pusse opp.
Olaf Innvollan, som forble enslig og barnløs levde til midt på syttitallet. Etter dette lå gården øde og forlatt inntil familien Jervitana overtok nesten tyve år senere.

Mari og Aslak Jervitana har også ei datter, Marie, på snart tyve somre. Marie er lite heime i Innvollan for tiden, da skolegang og studier borte i sivilisasjonen tar all hennes tid. Denne jula har hun imidlertid vært på besøk hos besteforeldrene i Tana. Bestefar Joika setter stor pris på å få datterdattera på besøk til jul, det er ellers lite de ser til hverandre. –Og ingen baker så deilig lefse som bestemor Joika, reinslefse!

Svigerforeldrene Joika var på besøk i Innvollan sist sommer. Aslak og svigerfaren låg mye ute på Innvollvatnet og drog garn. Det ble mye ørret og røye til middag disse dagene. Arvid Joika fikk også satt sammen en badestamp nede ved stranda. Ved hjelp av vedfyring kunne den oppnå en vanntemperatur på femti-seksti grader. Aslak og Mari har flere ganger kost seg i stampen selv om frostrøyken oste rundt dem og det knitra når de gikk nedover den snødekte stien mot vatnet.
Bruaset begynner å bli trøtt, det blir kortere intervall mellom hvert gjesp. Doktoren også begynner å kjenne trettheten komme sigende innpå. Det er langt over midnatt nå, men det hadde vært en trivelig kveld. Mye kaffe har gått med, men også mye øl. Både Bruaset og doktoren bemerker sin litt ustø gange da de reiser seg for å begynne å ta kveld. Bare Aslak er stødig. Han har nok vært ute en vinterdag før, den karen.

Det er tidlig neste morgen. Ennå er det flere timer igjen før det er lyst nok til at det kan kalles dag. Himmelen er kølsvart med tusenvis av blinkende stjerner. Aslak Jervitana står ute på tunet og betrakter stjernehimmelen. I sør ser han Løven, stjernebildet er som et strykejern av eldre årgang. Like til venstre lyser ei stjerne mye kraftigere enn alle de andre. Men dette er ingen stjerne, det er Jupiter, den største av planetene. Aslak minnes før i tiden, da han som ungutt var med far sin og bestefaren og gjette rein på Finnmarksvidda. Det var bestefaren som fortalte ham om stjernehimmelen og lærte han å finne veien i vinter og mørketid, ved å kjenne igjen bestemte stjerner og stjernebilder på himmelen. Riktignok var det en annen mytologi, andre navn og betegnelser på stjernene bestefaren lærte ham, men stjernene var de samme som nå. Om generasjoner forsvinner og nye kommer, stjernene er alltid de samme. Aslak minnes nordlyset. På vidda var det alltid mye mer av det, mye mer intens enn her nede i Trøndelag. Kanskje var det fordi været var mye bedre hjemme på Finnmarksvidda. Her nede har han en følelse for at det er mye mer gråvær, himmelen får liksom aldri anledning til å slippe til. Men i Finnmark var det uansett litt tristere på vinters tid da dagen i verstefall ikke var mer enn et par timer lang og timene rundt middagstider egentlig bare var som en grålysning å regne. Her i Innvollan har de faktisk sol hele året, sjøl om sola er framme bare noen minutter nede i Rauskaret, et lite dalføre mellom noen åser sørvest for Innvollvatnet.
Aslak har kjørt frem scooteren. Oddgeir Bruaset skal heim å redigere film. Aslak skal skysse ham fram til bygda. Mari skal også være med, de skal handle inn litt varer før nyårshelga. Dr.Blff sover enda. Han har tenkt seg på isen når det lysner litt og det blir greit å gå ned til vatnet. Pokker spanjolen blir også heime, noen må passe på doktoren. Bruaset reiper fast etpar kasser på sleden. Kassene inneholder opptaksutstyret han måtte ha med seg til Innvollan. Stativ og kamera tar en del plass, han har også med litt ekstra tilbake, reinsdyrkjøtt og lammelår han har fått av Innvollfolket. Karene er ferdig med opplastinga, nå venter de bare på Mari. Kvinnfolk trenger alltid litt ekstra tid for å stelle seg før de kan dra noen steder. Det var meningen å dra fra Innvollan ved halv syv-tiden, nå er klokka allerede passert syv. Men de har egentlig god tid, det er ingenting som egentlig haster. Bruaset skal kjøre fra Snåsa og nedover til Møre, han har hele dagen på seg og trenger ikke stresse. Mari kommer endelig, hun har skrevet en lapp til doktoren der hun ber ham finne det han trenger på kjøkken og i kjøleskap. Så bærer det av sted, Mari sitter på med Aslak på scooteren, Bruaset sitter lunt og varmt på sleden under et digert reinsdyrskinn. Kamerakassene gir god støtte for ryggen.

Dr.Blff våkner av lyden fra snøscooteren. Han reiser seg opp i senga og ser følget der de kjører ned i retning vatnet. Egentlig ikke så mye å se, bare lysskjæret fra frontlyset og det røde baklyset på scooteren. Han betrakter dem et lite øyeblikk men snart forsvinner de ute av syne. Skal han se mer må han ut av senga og se i det andre vinduet. Doktoren slår på nattbordlyset og legger seg tilbake på puta igjen, det er godt å slappe av litt når en nettopp har våkna. Doktoren hater å stå direkte opp med det samme han våkner opp fra sin dype skjønnhetssøvn. Med ett hører han det tasser ute på gangen. Han hører lyden komme nærmere og nærmere soveromsdøra. Så blir det stille et lite øyeblikk før han hører døreklinka gå ned og døra åpner seg under høylytt knirk og jammer. Pokker spanjolen kommer til syne i døråpningen, står stille et øyeblikk før den tasser iveg i retning doktoren. Så legger den hodet på puta og betrakter doktoren med sine kulerunde, troskyldige øyne. Et øyeblikk står tiden stille, doktoren ligger og stirrer dette merkelige dyret like inn i øynene. Hunden er helt rolig, ikke engang øyelokkene rører seg. Det er ikke mer enn fem-seks tommer mellom nesetippen til doktoren og den svarte snuten til hunden. Doktoren får en innskytelse, nå vil han teste tålmodet til pokker spanjolen. Han ligger helt rolig, stirrer hunden inn i øynene. Men hundens troskyldige blikk virker på doktoren bare mer og mer komisk. Han greier ikke holde seg og må anstrenge seg for å holde tilbake et flir. Men hunden er like rolig og doktoren mer og mer lattermild. Men seansen tar brått slutt. Et helt overraskende og vått nys fra hunden sender en dusj av slim og små fuktige perler rett i fjeset på doktoren. Det er visst på tide å stå opp!

Det er snart lyst ute. Dr.Blff har hatt seg en bedre frokost. Mari har kokt egg og satt fram lefser og all slags god julemat før hun og ektemannen drog til bygds. Nå er doktoren på veg nedover mot Innvollvatnet. På ryggen har han en militærsekk av eldre årgang, lånt av Aslak. I sekken ligger fiskeutstyr og litt nistemat. En ståltermos er fylt opp med nykoka kaffe. I venstre hånd bærer han øks og i den høyre en sammenleggbar fluktstol. Denne fluktstolen er en skikkelig kostbar sak med armlener og også støtte for fotan. Mer som en kombinert stressless med fotskammil, bare sammenleggbar og beregna for turformål. Fluktstolen var i sin tid en gave fra ei tidligere lærerinne i husstell, nå pensjonerte fru Aslaug Jarløy fra Ballangen. Doktoren pleide besøke fruen og overnatta der ofte, de gangan han kjørte på ferie til nord-norge. Aslaug visste doktoren var en friluftsmann og ga ham denne fluktstolen i femtiårsgave.
Det ligger noen kuldegrader i lufta, snøen knirker under skosålene der han labber ned mot vatnet. Men doktoren er godt kledt. Hvis det ikke blir vind skal han nok slippe å fryse. Like ovenfor stranda ligger sagbruket til Aslak. Det er lagt fram elektrisk kraft til bruket men saga drives av en egen dieselmotor. Men dette er ikke noe doktoren grubler på, tankene hans streifer ikke temaet i det hele tatt. Å slappe av noen timer på isen, det er det som sitter i hodet på ham nå. Pokker spanjolen ble igjen oppe ved husa. Det så ikke ut til at den delte doktorens sans for isfiske. Riktignok ble den med ut, faktisk helt bort til flaggstanga. Men der ble den oppholt en stund. Da doktoren midtveis ned mot vatnet snudde og så seg tilbake, satt hunden litt nedenfor flaggstanga og glante nedover mot ham. Ingen tegn til at den ville slå følge lenger. Doktoren passerer de digre lunnene med tømmer Aslak hadde slept heim. Han beveger seg ut på isen. Der Aslak har slept tømmeret er isen hard og fin å gå på. Nesten som en bilveg rett utover isen. Utenfor denne vegen er snølaget såpass tykt at det ville være tungt å gå. Kommet en tyve meter utpå isen tar han av tvert mot høyre. Noen få meter fra tømmervegen stopper han ved et blankt hull på den snødekte isen. Hullet er vel en fot eller så i diameter, frosset igjen, men isdekket i hullet er kanskje bare en tre-fire tommer. Doktoren setter fra seg sekken og legger den sammenlagte fluktstolen imot ryggsekken. Deretter tar han øksa og med noen velrettede hogg har han pånytt klart vatn i hullet. Doktoren har vært her før, for etpar dager sia og kunne da bære en fin fangst opp bakken til husa etter endt økt.
Det går kanskje en times tid. Doktoren sitter og døser i fluktstolen mens skjea går opp og ned i rykkvise bevegelser nede under isen. Det har vært smått om fangst hittil. Ikke en eneste røye har vist sin interesse. Men doktoren slapper av og nyter tilværelsen. Ganske fint her i Innvollan, tenker han. Faktisk rene julekortlandskapet. Sola skinner nå i lia ovenfor husa. Heia øverst og granskogen lenger nede er som badet i skinnende gull. Men lenger nede, mot husa og videre nedover ligger landskapet i blålig, iskald skygge. Ved middagstider vil solskinnet nå helt ned til husa. Men bare for noen få minutter før solstrålene igjen trekker seg oppover lia og vekk fra gården. Da er det ikke lange stunda før tusmørket kommer og det pånytt er duket for en lang, iskald natt.
Doktoren dupper av litt. Gammel vane gjør at han holder på pilken sjøl om han sovner litt inn i mellom. Men han er ikke lenger inn i søvnens rike enn at han følger med i omgivelsene rundt seg. Han blir med ett var noe som rører seg borte ved bekkadalen. Et dyr kommer på lette bein bortover snøen. Avstanden er kanskje hundre meter fra doktoren. Dyret beveger seg ikke i rett linje men dulter litt hit og dit med snuten ned mot snøen. Dyret har lange bein og liksom småspringer hele tiden. Kroppen er lang og ser ut til å være flekkete av farge. Men doktoren stusser litt, dette ser ut til å være et dyr han ikke har sett før, halen er lang men ser nærmest ut til å være mer som en grann pisk. Nei, dette var meget mystisk. Doktoren reiser seg opp for å se bedre, dyret ser ikke ut til å legge merke til ham og fortsetter videre, i retning sagbruket. Nå forsvinner dyret bak saga og doktoren venter med spenning på at det skal komme fram på den andre siden. Da vil han kanskje få et bedre glimt av det. Men det varer og går, dyret kommer ikke lenger til syne. Doktoren bestemmer seg for å undersøke dette litt nærmere og går stilt og varsomt innover mot stranda, i retning saga.

Mens doktoren nærmer seg saga, regner han med å få skapningen i syne hvert øyeblikk som helst. Men ingenting er å se, dyret viser seg ikke. Kommet helt bort til ene langveggen, som ligger vendt ned mot vatnet, stopper han. Står en stund og lyer, ikke en lyd er å høre. Så går han forsiktig til venstre, trår forsiktig i snøen for ikke å lage mer leven enn nødvendig. Kommet helt til enden av veggen, stopper han og forsiktig gløtter rundt hjørnet. Ingen ting å se, ikke et spor i snøen. Rolig sniker han seg forbi vestre veggen og gløtter rundt neste hjørne. Ingenting der heller, så vidt han kan se. Men her blir det litt mer komplisert. På nordsia er det satt opp digre stokker horisontalt ut fra veggen på saga og omtrent en meter opp fra jorda. Oppå denne tømmervelta ligger en god del tømmerstokker klar for saging. Det er en lang åpning i veggen i enden på velta der stokkene rulles inn mot sagbenken. Denne åpningen er nå lukket med digre lemmer hengslet i overkanten. Dr.Blff kvir seg for å krype under velta, i stedet beveger han seg rundt hele steikeriet og kommer inn til veggen igjen like ved det nordøstre hjørnet på saga. Han finner inngangsdøra, den står litt på gløtt. Antagelig har storm og vind blåst den opp, kroken henger og dingler bare rett ned. Doktoren betrakter snøen utafor døra og nikker bekreftende: –Nåvel ja!
I snøen står et tydelig far, her har tateren sett sitt snitt å smette inn i saga. Doktoren åpner døra enda litt mer på gløtt og ser inn. Det er skumt inni der og doktoren er halvveis blenda av det betydelige sterkere lyset utafor. Men han skimter sagbenken og dieselmotoren ved den ene langveggen. Men ellers er det ikke stort å se. Doktoren bøyer seg ned for å pusse unna litt snø som har lagt seg på dørastokken. Så lukker han døra og hekter på kroken. Nå er dyret fanget, så fremt det ikke finnes andre åpninger dyret kan smette ut gjennom. På østsida av sagbruket ligger en stor dunge med bak, det er på en måte et biprodukt av saginga, ikke egna som bygningsmateriale men godt egna som fyringsved. I hovedsak består baken av den ytre delen av stokken med barken og den er for ujevn til å egne seg til noen ting. Men har en fått skjært bort baken på etpartre sider av stokken får en lagt den stødig på benken og kan begynne å skjære nøyaktige bord og plank ut av den. Like ved bakdungen ligger det også en stabel nysaga virke og etter et raskt overblikk ser doktoren at stabelen består av forskjellige dimensjoner. Både bord og to-fir´, en god del totom-sekstom og en og annen fire toms boks. Materialene ser ut til å være av god kvalitet, ikke nå propeller der i gården, men det er jo for så vidt rått enda. Har ikke vært mye tørke enda, denne førjulsvinteren. Men nå er det ikke plankstabelen som står i hue på doktoren men dette rare, spesielle dyret som nå tilsynelatende er innestengt i saga. Dr.Blff tar en ekstra runde rundt sagbruket for å sjekke om det skulle være noen åpninger stor nok for dyret til å smette ut gjennom. Det ser ikke sånn ut. Åpningene på østsida er også lukket med lemmer og disse tetter godt rundt. På veggen mot vatnet er det etpar vinduer med enkle glass. Doktoren pusser vekk litt snø rundt kanten og prøver å se inn. Men det er umulig å se noe. Ruten er dekket av rim, litt på begge sider og halvmørket innenfor gjør det trasig å skimte noe som helst inne der. Doktoren går rundt på nordsia og mens han lener seg mot tømmervelta prøver han å forestille seg hva slags dyr dette kunne være. Dyret var nok for stort til å kunne være ei katt. Det likna ikke på noen slags hund heller, unntatt kanskje på rumpa. Doktoren har sett nyfriserte puddler på bilde, med snauklipte romper. Men dette var så visst ingen puddel. Puddler er kvite, mest som en liten sau. Puddler er selskapshunder og finnes kun hjemme hos eldre damer, ikke langt til fjells rundt juletider. Kanskje var det en villpuddel? Nei, en får vel slå fra seg den tanken. Andre hunderaser da? Vel det finnes så mange rare raser av denne menneskets beste venn, både fine og stygge. Denne, hvis den virkelig er en hund var nok av den mer stygge sorten etter som doktoren kan erindre. Men, sett nå at det virkelig er en laushund som er ute og reker i disse traktene, Aslak har nok sikkert fått rede på det hvis noen savner bikkja si. -Vi får la den være innstengt til sjølfolket kommer tilbake fra bygda, mumler doktoren. –Den kan jo være litt sjy og da er det enklere hvis de er to om å få tak i den.  Dr.Blff slår seg til ro med denne tanken og beslutter å avvente til Aslak og Mari kommer tilbake utpå ettermiddagen. Han trasker ned mot isen igjen, ikke fritt for at han er litt spent på dette og hva slags hund det enn måtte være.

Ved firetiden kom Aslak og Mari tilbake fra bygda. Doktoren vartet opp med middag. Røye og ørret, fersk fra Innvollvatnet. Det hadde bitt ganske bra etter at doktoren gikk ned på isen igjen. Nok til et helt mål for fire voksne personer og en hund. Såpass opptatt med fisket og deretter middagstilberedningen ble doktoren at han rett og slett glemte dyret nede i saga. Det ble også en stordag for Gråpus, i stedet for å ligge og dra seg under peisovnen ble det et røvermåltid av fiskehoder, innmat og spol. Til slutt satt hun tilbake, god og mett og slikka poter og stelte pelsen. Doktoren måtte beundre dyret der det myk som en annen sirkusartist greide det kunststykket det var å slikke seg bak i ræva!
Etter en bedre middag ble det tid for litt kvile. Alsak bredde seg ut i sofaen og doktoren slappet av i lenestolen. Mari drev å sysla med ett eller annet utpå kjøkkenet. Etpar timer gikk det på dette viset. Stille og rolig i stova, selv ikke vegguret slo. Årsaken var vel at Aslak ikke kunne fordra levenet og derfor hadde fjernet en vital del av mekanismen. En kunne jo bli nervøs av mindre.

Det er blitt kveld i Innvollan. Aslak og Dr.Blff sitter rundt salongbordet med hver sin kruttsterke kaffesup. Innvollkaffe, kaffen til Jervitanafolket er blitt et begrep. Mari har tatt plass i sin egen godstol og sitter å broderer.  Doktoren forteller om fisket nede på isen og plutselig kommer han på hunden som sprang inn i saga. Verken Aslak eller Mari har hørt om at noen savner bikkja si, men laushunder kommer det fra tid til annen innom Innvollan. Doktoren husker også det, da han i fjor vinter nede på vatnet fikk besøk av en stor, svart lauparhund. Marie, dattera til Aslak tok et bilde av doktoren og denne lauparhunden og Mari finner fram albumet.

Doktoren nikker gjenkjennende til bildet og husker godt denne hunden som kom liksom ingenstedsfra og oppholdte seg et par-tre dager i Innvollan. Men Aslak vil tilbake til denne hunden nede i saga. Mari synes karene skal gå nedover med litt mat til den, kanskje har den ikke fått i seg noe føde på ei stund, innstengt i sagbruket som den har vært de siste timan.
Doktoren nevner så denne pisklignende rumpa til hunden og da løfter Aslak øyebrynene. –Nå jasså, sier du det, sier han og tar av seg brillene. –Er det den slags tater som er ute på besøk. Det skull ha vært arti å sjå litt nærmere på den dèr karen!

Karene tar på seg ytterklær og Aslak finner fram ei brukbar stavlykt. Pokker spanjolen vil være med men Aslak sier han må være inne hos Mari, skapningen nede i saga er ikke en slik en Aslak ønsker skal treffe gårdshunden. De kommer ut, det er fremdeles klårvær men ikke mange kuldegradene. Månen er også oppe og det går greit å gå nedover bakken uten å bruke lyset fra lykta. Aslak har ikke med seg noe mat til dyret, det ble liksom en annen bestemmelse på det. Men over aksla henger en toløpet remington haglebørse, over og underløp. I lomma ligger fire patroner kaliber tolv, trehegl nittedal!

Det er stille nede ved saga. Aslak setter fra seg hagla og løsner kroken på døra. Med stavlykta lyser han inn mens de rolig lister seg inn igjennom døra. Doktoren føler en eitrende spenning. En spenning som ikke var der før men som bygde seg opp straks han så Aslak ta ned børsa fra veggen i stua. Skulle Aslak altså skyte denne laushunden uten å forhøre seg om hvem som åtte den? Vel, hadde folk hund så måtte de jo ta seg av den og ikke la den springe ukontrollert inne i fjellet. Det var nok sikkert også en vanskjøttet hund, han kan ikke huske at den så direkte pen ut heller. Aslak legger hagla på sagbenken og lyser rundt i rommet. Ingen ting å se, ikke en lyd å høre. Men huset er ikke helt tett mellom bordene og det har føket inn et tynt snølag som har lagt seg på golvet. Aslak hvisker til doktoren mens han peker bortetter golvet i lyset fra lykten. De ser begge et tydelig spor innetter langs sagbenken. Det står noen papirsekker fylt med sagflis langs veggen og like inntil den første er det tråkket litt ekstra. En gul liten flekk vises tydelig i snølaget like inntil sekken. Selve sekken ser også ut til å være litt misfarget i en strime noen tommer oppover. Men sporet fortsetter innover. Det blir etter hvert flere spor og her og der krysser sporene under sagbenken og over på den andre siden. Karene sjekker rundt og finner ut at dyret sikkert har tenkt seg ut, sporene går i retning utgangsdøra men går så i retning tilbake igjen. Dyret har nok funnet ut at det var ingen mulighet for å slippe ut der etter at doktoren hadde vært og lukket døra. Men Aslak har en idè om hvor dyret måtte befinne seg. De går tilbake i retning midten av huset. Her befinner sagspindelen seg og Aslak har spikret en kasse under den. Dette for å samle opp det meste av sagflisa så den ikke fyker omkring og legger seg alle steder. Kassen er omtrent like bred som selve sagbenken og cirka halvannen meter lang. På den ene siden er det hengslet en lem som det går an å slå opp når han skal måke ut sagflisa. Ellers er den tett, unntatt på motstående side der det er et lite hull der kraftoverføringsakselen fra dieselmotoren går inn. Hullet er omtrent en åtte-ni tommer i firkant. Det skulle være god plass for et middels lite dyr å smette inn mellom akslingen og resten av veggen i kassen. Aslak lyser mot hullet og det fine snølaget nedenfor på golvet. De ser begge sporet, her har nok tateren smetta seg inn. En rusten spiker stikker så vidt inn mot hullet og her har noen brungrå hårtjafser satt seg fast. Karene bøyer seg ned, Aslak lyser inn i hullet, så gir han lykten til doktoren som tar den og bøyer seg fram. Kassen er omtrent halvfylt med sagflis. Sagflisa danner liksom en forhøyning på midten, like under sagbladet som stikker ned igjennom en smal sprekk i benken. Bak denne forhøyningen ser doktoren to skarpt blendende prikker i lyset fra lykten. To lysende øyne som stirrer mot ham, bare en meter eller så unna. Doktoren blir litt skjelven, men ikke mindre skjelven når han får summet seg og begynner å granske nærmere denne skapningen som ligger der.
For ikke har han i sin videste fantasi kunnet forestille seg et styggere dyr. Det er en rev, det ser han nå av hodet, men kroppen er helt grå og hårløs, bare her og der henger det tjafser av hår baketter siden. Reven har krøllet rumpa rundt seg men det er egentlig ikke mye til rumpe, bare en halvmeter lang snau pisk, ikke et hårstrå er tilbake.  Doktoren skal til å reise seg opp og gi lykten til Aslak da det plutselig blir leven der inne under sagspindelen. Reven kommet ut gjennom hullet i så forrykende fart at den havner midt i fanget på doktoren som fremdeles sitter på huk. Doktoren går overende bakover mens han roper og fekter vilt, skrekkslagen av dette utysket som plutselig gikk rett i fanget på ham. Lykten havner på golvet, men uten å slukke. I lysskjæret bortetter ser de begge reven langer ut i retning utgangsdøra. Aslak plukker opp lykten og lyser bortetter. Reven holder på å grafse rundt døra men kommer ikke ut. Doktoren stavrer seg opp på bena og er ikke riktig sikker på hva han skal gjøre. Det var et forferdelig syn i det reven kom i mot ham og synet står fremdeles som spikret mot netthinna.
Men doktoren kommer til hektene igjen. Forsiktig går karene i retning døra, reven holder fremdeles på å romstere rundt der og nå får de begge god anledning til å betrakte den. Den er mer som et fortidsuhyre, i hvert fall godt egna til å skremme små barn som ikke vil gå å legge seg. Aslak sier det er det styggeste tilfellet av skabb han noen gang har sett. Riktignok har det vært en del tilfeller nå og da, men aldri har han sett noen som har vært såpass angrepet som denne karen her. Nå er bare spørsmålet hvordan en skal få has på den og fri den fra plagene.   

Hagla ligger på sagbenken. Det er for så vidt greit nok. Den er ikke til så mye nytte uansett om den ligger der eller om den har befunnet seg i hånden på Aslak Jervitana. For Aslak har ikke mye lyst til å begynne å brenne av skudd inne i sagbruket. Ikke bare fordi det blir en del søl men også fordi haglladningen ville kunne ha en potensiell mulighet til å skade eiendom. Eller, i tillegg, om ikke akkurat skuddet eller faren for rikosjetter ville være en fare for liv, det kunne gjøre karene delvis hørselshemma for en skakket stund. Det hadde nok vært best å fått kunne skyte dyret ute i friluft. Men Aslak ser et lite problem der også, selv om han er en dreven jeger er det en viss mulighet for bom og da vil reven kunne finne på å unnslippe. Aslak har ikke samvittighet til å la en slik en fortsette å lide uten pels i vinterkulda. Han er også redd for gårdshunden som også kunne bli smittet og få skabben på seg.
Altså, nå er det to muligheter, mener Aslak. Den ene er at han posterer et stykke utenfor saga mens doktoren åpner døra og lar reven slippe ut. Han har jo tross alt to muligheter med hagla, det er to løp på den og skulle han risikere å bomme med det første skuddet har han enda et skudd tilgjengelig. I hvertfall sånn i all hast. Den andre muligheten er å fått fanga utysket i en sekk og deretter, under kontrollerte former, fått frakta sekken ut og avliva dyret mens det fremdeles var i sekken. Det siste, mener Aslak, kunne de fått ordna allerede i kveld, det første alternativet vil han aller helst vente med til neste morgen. Dette fordi mørket ute ville gjøre det enda mer til et sjansespill å fått godt treff i dyret. Dr.Blff er ivrig og har mest lyst til å prøve sekk-alternativet. De blir enige om å prøve, det er flere tomme sekker borte ved dieselmotoren, sekker Aslak skal bruke til å samle sagflis i. Men hvordan få en forskremt skabbrev til å krype inn i sekken? Aslak vil vite om doktoren har et godt forslag. Det er liksom ikke bare å anmode reven om å stige ned i sekken og deretter tro at reven pent og pyntelig vil gjøre det.
Karene blir enige om å prøve å trenge den opp i et hjørne, eller en krok og deretter prøve å gripe fatt i den. Aslak er ikke viden lysten til å ta i revskrotten og mener Dr.Blff, som allerede har vært i fysisk kontakt med den, kanskje skulle gjøre grovarbeidet. Det ligger etpar fôra arbeidshansker borte ved motoren, doktoren kan bruke disse da de allerede er såpass skitne at de skulle vært kasta uansett. Aslak kan stå klar med sekken. Reven er ikke akkurat apetittelig å ta i, men Dr.Blff mener seg såpass voksen at det skulle nok gå bra. De blir enige om å nærme seg dyret fra hver sin side av sagbenken og prøve å få tak på det borte ved døra eller i omegn der.
Mens Aslak lyser vei for ham beveger doktoren seg tilbake til motoren, finner hanskene og deretter lurer han seg over sagbenken og klatrer ned på den andre siden. Reven hører de ikke men den befinner seg nok fremdeles etsted ved utgangsdøra. Aslak har allerede sekken klar og sakte smyger de seg fremover på hver sin side av benken i retning enden på rommet. Etter som de kommer nærmere blir det liv i reven igjen. I skinnet fra stavlykten ser begge karene nå dyret. Den beveger seg att og fram rundt døra, skraper med labben men kommer ikke ut. Av og til stirrer den like inn i lysskjæret og Aslak sier rolig til doktoren at han skal prøve å blende den med lykta, så kan doktoren prøve å springe til og få tak på den.
Aslak holder lykten på strak arm og nærmer seg sakte reven mens han lyser inn i synet på den. Doktoren smyger seg i stilling fra den andre siden, rolig og behersket så reven ikke skal ta nevneverdig notis av ham. De er begge nå knapt meteren fra dyret. Så, med armene strekt ut kaster doktoren seg framover og lukker hanskene godt rundt bakkroppen på reven. Men reven har nok vært ute i hardt vær før, den vrir seg rundt og setter tennene inn i håndleddet på doktoren. Doktoren skriker til og i all forvirringen vrir reven seg løs. Nå er den fri og langer ut bort fra doktoren. Men han har ikke regnet med Aslak. Til å være såpass stor og bamseaktig gjør nordsamen en lynrask manøver. Nesten hurtigere enn doktoren greier å registrere det kaster han seg mot reven mens stavlykten tegner en lysende bue i mørket. Det lyder et dunk, så singling av glass og annet småleven før det blir steike mørkt. Doktoren reiser seg opp mens han holder rundt høyre håndledd. Aslak reiser seg også opp mens han leter i lomma. Like etter brenner en fyrstikk og i det lille lysskjæret ser de begge reven ligge livløs og blødende fra hodet. Stavlykta ligger i flere deler og batteriene ligger strødd omkring.

Aslak tenner en ny fyrstikk og prøver å raske sammen delene til lykta med den ledige hånden. Glasset og reflektoren er knust, bare sokkelen er igjen av lyspæra. Doktoren står fremdeles og holder seg rundt det høyre håndleddet. Sannelig kunne svinepelsen bite fra seg. Aslak tenner enda en fyrstikk og så strekker han ut hånden mot lysbryteren på veggen. Straks tenner en rad med lysrør innetter saga ovenfor sagbenken. –For så vidt kunne vi ha tent lysa allerede da vi kom inn, men trolig ville reven da fremdeles vært i live, sier han til doktoren. -Sansynligvis ville stavlykta også fremdeles ha vært i orden, legger han til. Doktoren nikker og betrakter såra etter bittet. Tanngarden til reven var nok blitt hindret en del av de tykke hanskene, men ikke nok til at noen av tennene skar inn i doktorkjøtt. Aslak sier han kan likevel være glad han brukte hanskene, uten dem hadde nok doktoren stått med bare stumpen av armen nå. Doktoren rister med hånden for å prøve å dempe smertene, vondt vart det sannelig ja!

Lykten ble totalvrak, restene er bare til å grave ned. Aslak finner den uskadde hansken til doktoren og med den tar han opp reven etter halsen og dumper den ned i sekken. Så finner han fram en bit selvbindertau og med den surrer han i sammen åpningen på sekken. Aslak sier han skal ha en kanne motorsagbensin stående og går innover for å se etter den. Han finner kanna, men den er nok dessverre tom. De får nok ta med seg sekken opp til gården for der skal han ha en femogtyveliters dunk stående. Riktignok miljøbensin, men det får gjøre susen. Bellona skulle i hvert fall ikke trenge å komme med noen innvendinger i hvert fall, da!
Like etter går to karer opp bakken til husa, den fremste dragende på en sekk og med hagle på ryggen, den bakerste uten å dra på noe som helst. Men han holder liksom hendene sammen foran seg.

Kommet opp til husa legger Aslak merke til at det står etpar fremmede ski oppstilt i snøen utenfor utgangsdøra på stua. Etpar staver er tredd inn mellom kandaharbindingene og med trinsene tredd ned på spissen på skia. Det er etpar brune tur-langrennski, skikkelige gamle treski og bambusstaver. –Hehe, sier Aslak, -de der skia har vært i Innvollan før! Det er nok Arve som er kommet på besøk igjen. Han setter fra seg sekken og går bort til utgangsdøra. Så snur han seg mot doktoren og ber han ta av seg ytterklærne før han går inn, han skal se om ikke Mari kan finne en plastsekk å legge dem i. Like etter kommer de inn i gangen. Mari ber doktoren komme inn på kjøkkenet så skal hun se om hun finner noe skikkelig sterkt å smøre på sårene. Aslak går inn i den lune, varme stua der gjesten har tatt plass ved salongbordet. Det er satt fram kaffe og kaker. En litt kortvokst fyr reiser seg opp og snur seg mot Aslak mens han retter fram hånden. –Nei, det var da en hyggelig overraskelse, sier Aslak mens han tar hånden til gjesten. Det er Arve Tellefsen som er kommet på besøk til Innvollan, gått på ski etter scooterløypa i måneskinnet.

Mari får stelt sårene på håndleddet til doktoren og deretter rusler han inn i stua. Aslak og Tellefsen sitter nå og småprater. Tellefsen reiser seg opp igjen når doktoren kommer og de håndhilser. Tellefsen sier han har hørt om doktoren og sier det vart artig å få treffe ham. Dr.Blff synes også det er hyggelig å treffe Tellefsen men kan ikke i farten greie å komme på hva det egentlig var med ham. Det er en kjent person, det er så, men ker i svarte er han kjent for? Tankene går rundt i rasende fart oppe i hodet på doktoren, han tenker på skia, kanskje var han langrennsløper i si tid? Jo, det måtte være det, han er gammel nok til å ha rent på lag med Ellefseter og han der fyren borte fra Lensviktraktene, Grønningen hette han, Harald Grønningen! Tellefsen setter seg igjen og doktoren tar plass i ene sofadelen. –Ja, sier doktoren, henvendt til Tellefsen, -Har du mye kontakt med de gamle skigutta da? Tellefsen ser litt undrende på doktoren et lite øyeblikk, -Nei, sier han, -hvem tenker du på da? Doktoren blir litt forvirret et øyeblikk av svaret, men mener han må bare fortsette for ikke å tape ansikt. Det er mulig Tellefsen bare satt i andre tanker, de hadde nok et annet samtaletema, Aslak og Tellefsen, da doktoren kom inn i stua. –Nei jeg tenkte jo på… slike som Ole Ellefseter og Harald Grønningen, sier doktoren, de er de eneste skikaran han kan komme på i farten. Arve Tellefsen flirer og tenker nok doktoren er litt ute på viddene nå. –Nei, sier han, det er en god stund siden han har prata med Ellefseter og Grønningen har han vel heller ikke snakka med på ei stund. Men han antar at de tar seg vel en skitur i marka aven og tè!
Aslak skifter tema og forteller Tellefsen om reven de tok nede i saga og at det var meninga å få den brent opp så fort som mulig. Tellefsen blir ivrig og undres på hvor de har den. Aslak forklarer at den ligger nedi en papirsekk ute på tunet, han tenkte å finne litt bensin å dynke over for å få god forbrenning. Det er kunsten å få god has på skabben også, slik at den ikke kommer over på husdyra. Tellefsen vil gjerne ut å se i sekken, en skabbrev har han aldri i sitt liv sett før. Aslak forklarer at det er ikke noe fint syn akkurat, men han må gjerne bli med ut. Kanskje de kan holde begravelsa med en gang, først som sist, for å bli ferdig med det. De reiser seg opp og Aslak får plutselig en idè. –Vent litt, sier han og forsvinner opp lofttrappa. Doktoren og Tellefsen tar på seg ytterklær og så hører de Aslak komme ned fra loftgangen igjen, han har ikke vært lenge oppå der. –Se her, sier Aslak, henvendt til Tellefsen. –Kanskje du kan holde et preludium mens vi kremerer karen? Aslak kommer med en gammel fiolin og Tellefsen tar i mot. Aslak forklarer at fela tilhørte en av kammelkaran på Innvollan, gamle Olaf Innvollan. Han hadde visst laga den sjøl. Tellefsen betrakter fela, kjenner på senene og prøver stemmeskruene. Så legger han fela mot kinnet og stryker buen over. -Temmelig bortstemt, sier han og justerer litt på skruene. –Ja, det vil jeg tro, sier Aslak. –Den er nok ikke blitt spilt på eller stemt på i hvert fall femti år. Doktoren tier, nå har det endelig gått opp for ham hvem denne karen er, nå skulle han nok helst ha vært et annet sted. Skamme seg, som ikke husker hva Arve Tellefsen driver med. Men for ikke å tape helt ansikt sier han: -Du, Grønningen spilte da et instrument han også, gjorde han ikke, eller husker jeg feil? Tellefsen senker fela og svarer at det kan han egentlig ikke huske, men Ellefseter drev å sang litt, sånn innimellom skirenna. Jo da, doktoren nikker og er enig i det. Han drev visst og sang litt ja!

De kommer ut i måneskinnet og Aslak løsner båndet på sekken. Tellefsen får en lommelykt og med den lyser han ned i sekken. Så flirer han og bemerker at den der karen ville nok ikke gjort det særlig bra på utstilling, nei! Pokker spanjolen er også kommet ut og står å snuser på sekken. Aslak kommanderer den inn i huset og lukker utgangsdøra. Det står ei lita løe ovenfor gårdsplassen. Der har Aslak vinterveden og der skal det befinne seg ei kanne bensin, mener han. Aslak går opp til løa og like etter kommer han tilbake med en grønn dunk i handa. Dunken er visst halvfull med motorsagbensin. Aslak mener det er best de tar med seg sekken et stykke ut på jordet før de tenner på. Så trasker karene i veg, Aslak først, med sekken med reven i, Tellefsen like bak, i samme sporet, med gammelfela til Olaf. Til slutt kommer doktoren med bensindunken i godhanda.

Kommet ut på jordet stopper Aslak. Han setter fra seg sekken, tar bensindunken og begynner å dynke sekken med motorsagbensin. Han heller på flere liter og det stinker bensin godt i nesene til karene. Tellefsen stryker noen prøvetoner ut av fela og Aslak kommanderer karene et lite stykke bort fra sekken. Aslak spør om noen vil holde en minnetale over reven, men Tellefsen svarer han i stedet vil spille en overtyre av Ole Bull. Det må da bli en verdig kremering ut av det, mener han, -til minne om en av villmarkas store sønner. Doktoren legger til at det muligens er en hunnrev, eller revtispe eller hva de kaller det, men overtyren trenger ikke bli dårligere av den grunn. Aslak mener seremonien nå kan begynne. Tellefsen legger fela mot kinnet og myke feletoner strømmer ut i måneskinnet. Mari er kommet ut på trappa. Hun skimter karene godt der ute på jordet og tonene fra fela gjør henne våt i øynene. Så stilner fela og det går noen sekunder. Så plutselig lyser det opp der borte. Flammene står flere meter opp og Mari blir blendet et lite øyeblikk. Så roer ilden seg litt etter hvert og på nytt hører hun felespill der borte fra. Det er litt lystigere toner nå, Seterjentenes Søndag!
Flammene roer seg fort og Aslak dynker på mer bensin. Doktoren synes det ser litt skummelt ut for flammene blusser høyt tilværs, tvert ny bensin blir tømt på bålet. Aslak er snar når han tømmer på bensin, han vil ikke at flammene skal hoppe over i bensindunken. Tellefsen spiller. Han er så sikker på fela, både Aslak og doktoren føler seg litt rørt over den fine stemninga. Borte på trappa står fremdeles Mari og betrakter dem. Så går hun inn og begynner å finne frem kaffikjelen.